Kubani og Don

Elva Kubani renner fra fjellet Elbrus i Kaukasus og ut i Azovhavet, og jeg folger denne opp til Krasnodar. Jeg pratet litt med tyskeren Axel i Kerch om hvilke forventninger vi hadde til denne byen. Jeg prover a ikke ha noen forventninger til noen av stedene jeg skal til, slik at jeg ikke blir skuffet, men siden Axel begynte a fortelle om at han sa for seg store gronne parker i en rolig by, matte jeg ogsa spekulere. Krasno betyr rod, sa Krasnodar betyr noe sant som Det Rode Stedet, og jeg sa for meg betingblokker fra 60- og 70-tallet. Vi fikk begge rett.

Jeg bor pa hotell Moskva, som er en betongklump som ble stopt pa 70-tallet. Det virker som om russerne i den perioden ville kvitte seg med alle problemer en gang for alltid, enten det gjaldt bolignod eller for sma veier - eller for fa hotellrom - ved a bestille store mengder betong. Alle storre hoteller er innredet med vannkoker, kjoleskap, TV og romtelefon. Og pa hotell Moskva ringer denne rundt midnatt, nar russerne kanskje er som katest og jeg hverfall er som trottest. Middagen spiser jeg nar sola gar ned, og etter det tar det ikke sa lang tid for jeg sovner - ihvertfall om dagens sykkeltur har vart hard. Telefonen slutter ikke a ringe, og jeg famler etter roret. "Hmm?. Ha?. Ja, hade bra". Jeg rekker akkurat a sovne igjen for det banker hardt pa dora. I morket finner jeg en ikke helt ren underbukse som jeg tar pa bak frem, for jeg apner dora. Inn kommer fire selskapskledde jenter og ei dame som - om hun ikke er like gammel som jentene tilsammen - sa er hun i hvertfall like tung. Jeg blir staende og myse mot dem for damen tar ordet. "Na, hva blir det til?! Hvem vil du ha?!". Jeg beklager den darlige russisken min og sier unnskyld. De selskapkledde jentene ser lettet ut idet de forsvinner ut dora igjen. Den gamle er ikke like blid, men forsvinner heldigvis hun ogsa. Ma innromme at jeg hadde hort om dette for, men trodde det var avskaffet - opplevde aldri noe slikt i Hviterussland eller Ukraina.

Sommerferien er snart slutt. Om det skyldes forurensning eller en spesiell fauna vet jeg ikke, men det begynner ihvertfall a bli gult pa trarne allerede. Russland er sa stort at jeg ma i bokhandelen for a kjope nytt kart for hvert fylke jeg sykler igjennom. Foran meg i koen star en mor og kjoper bunker med skriveboker, passere, kalkutatorer og blyanter til datteren. Hun bruker mer penger enn jeg noensinne har sett russere bruke, men hun er kanskje redd for at datter ma begynne a jobbe om natta pa et hotell. Kartene jeg kjoper gir ikke helt oversikt over hvilken jeg skal folge frem til Volgograd, men jeg vet at jernbanen gar dit, sa jeg sykler langs den. Det gir av og til litt darlige veivalg, og et sted ma jeg trekke sykkelen to kilometer over et nyployd jorde, men da hadde jeg fulgt en kjerrevei i femten kilometer og var lite lysten pa a snu. I Salsk legger jeg veien innom jernbanestasjonen pa kveldsturen. Titter litt pa avganghallen, pa togene og pa skinnegangen. Vet ikke helt hva jeg ser etter; kanskje en brikke til i puslespillet "Sannheten om Sovjet". Rundt et hjorne snakker den ene av to politimenn til meg. "Hva er det du snoker etter!?". De la nok merke til at jeg stusset over at de var bevapnet med AK-47 maskingevar pa et sa rolig sted. "Fa se papirene dine!". "De er pa hotellet", sier jeg og forteller at jeg er turist fra Norge. Og akkurat de to ordene - "turist" og "Norge" - later til a lose problemene hver gang, som om russerne sa gjerne vil ha et godt omdomme i utlandet.

Jeg svinger innom en landsby med det morsomme navnet Proletarsk for a spise lunsj. Pa kafeen sitter det tre mennesker rundt et bord, og de ber meg sette meg med dem. Begge jentene jobber der, mens han driver et verksted for bildekk lenger nede i gata. Verksteder later til a vare den mest vanlige geskjeften i Russland. "Hvor kommer du fra?" spor Alexander, og nar jeg svarer blaser han ut luft av en trutmunn. "Tuller du?! Er det virkelig sant?!" spor Natasja. Det virker som om de er vant til at folk snakker skikkelig darlig russisk heromkring, uten at de nodvendigvis kommer fra like eksotiske steder som jeg. Etterhvert kommer flere folk til kafeen, og Alexander og Natasja kappes om a fortelle nyheten: "Han der kommer fra Norge!" og de nyankomne kommer bort og trykker handen min, mens de sier et ord som russisklarer min har oversatt med "flinkas". Og jeg far servert spaghetti, som jeg ikke har klart a finne pa noen resturant siden Sverige. Nar jeg ber om regningen kommer noen glass med vodka, og da det samme gjentar seg neste gang jeg ber om regningen, skjonner jeg at jeg ikke kommer fra Proletarsk denne dagen. Alexander mener at det ikke er bra a drikke vodka, sa han kjorer til verkstedet sitt og henter en flaske hjemmebrent og en torket fisk. Ingen av delene smaker noe sarlig. Etterhvert kommer ogsa mannen til Natasja innom, en svar brande som er kretsmester i leirdueskyting - sa han ble sendt til Ost-Tyskland hvor han tjenestegjorde i to ar som grensevakt. Allikevel snakker han ikke noe tysk, men ost-tyskerne jeg traff i Feodosia kunne heller ikke noe sarlig russisk - vennskapet mellom de to landene var kanskje ikke sa godt som det ble gitt uttrykk for. Leirduemesteren, som heter Juri, spor om jeg vil vare med han a fiske i morgen. "Ja det ma du gjore - dette er min gave til deg!" sier Alexander. Nar jeg sier at det er pa tide a finne hotellrom og dusj begynner dette vanlige tullet: "Na setter vi sykkelen din i bagasjerommet pa bilen, og sa kjorer jeg deg til hotellet". Det er omtrent en kilometer med flat vei dit, og diskusjonen ender med at de kjorer foran og jeg sykler etter. Og pa hotellet fortsetter sirkuset. "Bare vent utenfor" sier Alexander "sa ordner vi rom til deg". I sommer har jeg tatt inn rundt tretti hoteller med kun russisktalende personale, allikevel tror de at denne gangen blir det for vanskelig for meg, selv om de neppe har tatt inn pa hotell selv, for dette med a vise dokumenter i resepsjonen var de ikke klar over. Sa da er vi igang igjen, hvor damen i resepsjonen spor et sporsmal, og Juri og Alexander gjentar sporsmalet med de eksakt samme ordene til meg. Damen spor faktisk om jeg skal ha luksusrom - noe som for eksempel kan innkludere dusj pa rommet - men jeg kan jo ikke bestille luksusrom i Proletarsk. Alt ordner seg, og Alexander er sa glad at han gir meg en klem for han og Juri kjorer tilbake til kafeen for a drikke sa mye vodka at jeg dropper fisketuren.

I Pestsjanokolskoje deler jeg rom med en tykk og en tynn mann som - ikke sa overraskende - heter det samme. Navnet er Andrej. De jobber med a innstallere det tekniske anlegget til badebasseng, og de jobber over hele Rovstov fylke. Og de ma ta lordagene til hjelp for a fa unna alt arbeidet; det er mange nyrike som skal ha svommebasseng om dagen. Andrejene lurer pa om jeg vil spise middag med dem, og det vil jeg jo gjerne. Vi spiser sammen i restauranten i samme bygget som hotellet, for vi gar ut for a ta noen ol. Nar jeg skal gjore det, gar jeg til en bar og bestiller en ol - oppgir et merke om jeg blir spurt om det - og sa drikker jeg ol. For Andrej og Andrej er dette en omstendelig prosess. "Vi setter oss i baren pa takterrassen!", sier Andrej. "Nei, jeg har kortbukse pa" svarer Andrej. "Er det noe problem med kortbukse?" spor jeg. "Nei" svarer Andrej. "Da setter vi oss pa takterrassen!" sier Andrej. Etter at de har diskutert noe jeg ikke forstar, gar Andrej og jeg opp pa takterrassen, mens Andrej gar for a kjope en torrfisk, som han kutter opp pa kjokkenet pa takterrassen. I mellomtiden diskuterer Andrej med damen i baren om hvilken ol som er best, og sa diskuterer de hvilken som kaldest, for de diskuterer hvilken ol av de kaldeste som er best. Sa prover jeg a diskutere med Andrej om hvem som skal betale, men til ingen nytte. Han spor meg om jeg vil ha vodka. Jeg svarer nei, og han bestiller en flaske. "Denne er bra - den er fra Moskva!", sier han som om det er et kvalitetssempel og leser pa etiketten. "Vel, fra Moskva fylke i hvertfall". Jeg skal til a ta med olen til bordet, men Andrej sier at det er damens jobb. Sa gar Andrej og jeg til bordet med bardamen etter oss, mens Andrej fortsatt styrer med fisken. "Vent!" sier Andrej idet jeg skal ta forste slurken. "Vi ma ha glass. Froken! Froken!". Omsider kommer bade glass, Andrej og fisk, og sa drikker vi ol. Pa skjorta til Andrej star det "Baltika". Da jeg skulle veksle penger i den forste byen jeg kom til i Russland, traff jeg to karer i hvite kortermede skjorter, gullklokker og kapteinsluer utenfor banken. Da de horte at jeg kom fra Norge, provde de a komme pa noe om Norge for a starte en samtale. "Baltika!" sa den ene svarteborskapteinen, "Bryggeriet Balkika er kjopt av et norsk selskap". Og det er jo litt morsomt, at Norge kan bidra til Russland i denne vanskelige overgangen fra planokonomi til markedsokonomi. Men det er ikke lenger sa morsomt nar Andrej forteller at han mistet jobben der under en omorganisering av nye eiere, sa jeg nevner ikke hvem disse var. Heller ikke Mihael Gorbatsjov, som kommer fra denne steppeomradet nord for Kaukasus, levnes mye are. Sovjets siste sjef var nok mer popular i vesten. "Russland mistet store landomrader under ham!". Det siste jeg husker fra denne dagen, er at bade den tykke og den tynne Andrej loper i bar overkropp rundt pa soverommet og prover a sla ihjel fluene med handkledene sine. Neste morgen blir jeg med dem pa et marked ved landsbyens fotballbane. Der kjoper de en plastikkpose med brod og to liter med honning, mens fisken tydligvis er for dyr. Etter a ha tatt farvel med Andrejene, horer jeg han ene snakke med kokka "... og ramma er av aluminium; slik at sykkelen blir lettere ..."

Dekket pa forhjulet er na sa slitt at jeg velger a bytte det; det har vart skummelt de gangene forhjulet har punktert. Alle reservedekkene er brukt opp, men jeg fikk kjopt et russisk dekk i Sevastapol med nesten samme dimensjoner (700x32C istedenfor 700x35), og dette later til a fungere fint. Heller ikke motvinden er noe storre problem, men syklingen blir noe anderledes. Na ligger jeg til venstre for veiens kantlinje, for a snylte mer av medvinden etter forbipasserende biler, men blir halvsvimmel av eksosen. Men det varste er at vinden som feier over steppene er sa torr. Jeg klarer aldri a drikke meg utorst - i bestefall far jeg vondt i magen. Opphenget til den andre sykkelbagen foran ryker pa samme mate som den forste, og jeg stikker innom et verksted langs veien og ber om en kopi av forrige reparasjon. Mekanikern - som heter Alexander - gar sa hardt til verks at jeg far lyst til a stoppe ham, men han er fagmann og har sikkert reparert storre skrot enn sykkelen min. Han bruker en halvtime pa jobben, og i mellomtiden blir koen av biler som trenger a skues pa lengre og lengre. "Hei, har dette blitt et sykkelverksted na!?" roper foreren av bil nummer fem. Kopien blir helt lik forrige reparasjon, og det bilr ogsa regningen; Alexander vil ikke ha betalt. Jeg kjoper en flaske vodka som jeg prover a gi ham, men han jager meg pa dor.

Nar solen gar ned kommer jeg til Zimovniki, hvor ei jente folger meg nesten frem til hotellet. "Noen jeg kjenner jobber der, sa vent her litt" sier hun, men etter noen minutter gidder jeg ikke mer. "Beklager, du er bare en - de leier bare ut til to" sier hun nar jeg kommer etter til hotellet. "Sa betaler jeg for to" sier jeg til hotelldirektoren - hvis det heter det om en som driver et hotell med tre rom. Heller ikke han forstar at noen vil betale ekstra, men jeg far etterhvert dele rom med en annen mann. Etter en dusj i bakgarden har jeg mest lyst til a snakke med jenta som fulgte meg til hotellet i baren, men hotelldirektoren kommanderer meg inn i et rom med hvite fliser pa gulv og vegger, opplyst av neonlys fra taket. Et klimaanlegg blaser kaldluft inn i rommet og vekker til live forkjolelsen min, som jeg enda ikke er helt kvitt. Mannen jeg deler rom med og to kollegaer av han sitter rundt et bord midt i rommet og spiser. Alle arbeider med skinnegangen for den russiske jernbanen i bade Krasnodar og Rostov fylke, som jeg ma sykle nesten hundre mil for a komme igjennom. De bor i en by som heter Adler ved svartehavskysten, like ved landet Abkasia, og dit drar de tilbake nar fjortendagersskiftet er over. Jeg forteller at jeg har fem ars fartstid i den norske jernbanen, uten at de lar seg imponere av det - det er da mange som jobber for jernbanen - og vil heller snakke om penger, sa igjen ljuger jeg en lonn som jeg tror de taler a hore. De forteller at om de onsker a lane penger i banken, er renta na pa 200%. Ei serveringsdame kommer med middagen; paprika fylt med ris og kjott. Gutta spanderer. Jeg lurer pa hvorfor jeg knapt far lov til a betale for noenting i dette landet. "Det er en russisk tradisjon. Dette larte vi av vare foreldre, og slik oppdrar vi ogsa vare barn. Du er var gjest, og vi spanderer". Litt flaut, men russiske tradisjoner klarer jeg vel neppe a endre. "Vil du ha ol eller vodka?". Jeg peker pa brusflaska mi. "Den kan du bruke til a skylle ned vodkaen!". "Ol, takk". Men nar vi har drukket opp det amerikanske olet i baren, kommer vodkaflaska pa bordet. "Beklager, men vodka og sykling gar darlig sammen". "Det er bare fordi du ikke vet hvordan du skal drikke" begynner de undervisningen med, og forklarer at etter et tomt glass skal jeg puste ut og spise en gronnsak, istedenfor a skylle med blandevann. "Vodka er bra for organene i kroppen!". Pa do etter en kopp kaffe til frokost neste morgen svarer organene mine pa hva de synes om den teorien, men sant a si sa er det ingen hodepine - bare en folelse av a ha syklet femti ekstra kilometer dagen i forveien. Han jeg deler rom med ser derimot ikke helt ut til a folge egen lardom. "Bare en slurk, sa er jeg helt fint" sier han og tar en stoyt av vodkaflaska. Nar jeg sykler videre klokka er halv ti har de enda ikke kommet seg pa jobben; og jeg minnes min egen tid ved jernbanen.

Lenger nord krysser jeg Leninkanalen, en hundre kilometer lang kanal som forbinder elvene Don og Volga. Jeg folger denne ned til Volga, og tar inn pa Volga-Don hotell. Der rekker jeg akkurat a ta en dusj for romtelefonen ringer, og jeg svarer "nei" pa alle sporsmal. Jeg vet ikke helt hvem som ringer, men det ma jo vare noen som holder oversikt over hvem som bor pa de forskjellige rommene, og nar disse kommer og gar. Prover a granske den gamle pertentelige damen i resepsjonen, men kan ikke si at hun ser ut som en hallik. Neste morgen kan hun fortelle meg at det har vart innbrudd pa hotellet i natt, og all frokosten er stjalet! Javisst, tenker jeg, men pa en annen side sa er en skikkelig frokost sa vanskelig a fa tak i at jeg har vart inne pa tanken selv. Og hun gir meg penger tilbake for manglende frokost! Like ved hotellet ligger museet for Leninkanalen. Det synes jeg hores interessant ut, men nar jeg prover a komme inn er dora last, enda skiltet utenfor forteller at det er apent. En skoleklasse kommer til, og de roper og slar i dora. Til slutt apner en eldre dame dora, og jeg folger etter klassen inn. "Hvem er De?" spor hun meg. Damen heter Masja og er museumsdirektor. Jeg prover stikkordene "norsk" og "turist", og jeg gikk forbi og syntes dette museet hortes interessant ut. Dermed far jeg en privat omvisning av direktoren selv. Hun peker med en laserpenn mens hun snakker som en foss pa det viset som omvisere gjerne gjor - begynner alle setningene hoyt og avslutter lavt, for de trekker pusten og begynner hoyt igjen. Det hele blir et sporsmal om ikke a bli avslort som darlig i russisk, sa jeg gjentar det siste ordet i hver femte setning som om akkurat det ordet overrasker meg. Hun forteller stolt at kanalen ble bygget av krigsfanger fra 26 land, mens hele 6235 vanlige russiske arbeidere fikk medalje nar kanalen apnet i 1952. Sa forteller hun at det er lunsj, og drar meg inn pa direktorkontoret hvor en mann har dekket til oss alle tre. Under et stort maleri med stukken ramme i bladgull som forestiller tyskernes kapitulasjon i Stalingrad serveres pannekaker og tomater. "Jeg liker ikke denne drikkingen i arbeidstiden" sier Masja og nikker mot en skuff i pulten. Hun mener antakelig vodka, for det folger rodvin til maten. Den drikkes av samme glass og pa samme vis som vodka. Jeg ma skrive i gjesteboken; det er alltid flaut a skrive russisk. "Pokker, der glemte jeg a skrive "N" feil vei!", men hun klarer a lese begge setningene jeg skrev og gir meg et kyss pa begge kinnene. Masja har jobbet i forti ar for kanalen, og vart museumsdirektor i tredve av dem. "Kom Stalin til apningen?" spor jeg. "Nei, det var ministeren for transport som kuttet snoret". "OK" sier jeg. "Ja, veldig OK" svarer hun, og viser meg jakka til ministeren hadde pa seg. Den henger under plastikk pa forvarelset, er hvit og har fem gullstriper pa ermene. Ved Kanalens utlop star en enorm statue av Lenin pa en sokkel hvor tidligere Staling sto. "De er altsa fornoyd med at Stalin er erstattet med Lenin?" prover jeg meg med. "Poh, hva godt har Lenin gjort for dette landet!?", sier direktoren for museet over Leninkanalen. En journalist kommer innom. Hun trenger noen bilder til en artikkel. "Han har syklet fra Norge!" sier Masja, og journalisten tar frem en notatblokk. Jeg forbereder meg pa de vanlige sporsmalene, men det er helt unodvendig - Masja svarer pa dem alle. Juornalisten blir litt lei av dette, men i dette landet ber man ikke en direktor mo a holde munn, sa hun endrer heller sporsmalene: "Hvor gammel er De?". "Hvorfor er De ikke barn?". "Hvor gammel er man i Norge nar en gifter seg?". Jeg lar henne fa velge noen av fotoene mine, og hun tar ogsa noen nye og lover a sende en kopi av avisen. Jeg er spent pa overskriften: "36-aring uten barn er na a se pa byens museum!".